Når vi snakker om digital sikkerhet, glemmer vi ofte én ting: Du kan ikke patche mennesker. Derfor må treningen ta utgangspunkt i deres virkelighet, slik at digital sikkerhet blir en del av kulturen – ikke bare teknologien.
I mange organisasjoner finnes det fortsatt en forestilling om at awareness handler om å gi folk informasjon. Men det er ikke nok å vite at phishing finnes. Det viktige er å kunne kjenne det igjen i praksis – midt i en travel hverdag – og handle deretter. Det er det vi mener når vi sier at det handler om å tenke sikkert.
Og det krever trening. Ikke testing. Altfor ofte blir awareness en oppgave man skal bestå. En quiz der du må ha 80 % riktige. Men det er ikke slik mennesker lærer. Vi lærer gjennom gjentakelse, eksempler, kontekst og ved å tørre å spørre når vi er i tvil. Det handler ikke om å få folk til å føle seg overvåket. Det handler om å gjøre det tydelig hva de skal gjøre – og gjøre det enkelt å gjøre det riktige.
Tren ansatte i cybersikkerhet med utgangspunkt i hverdagen og adferden deres
Når vi trener mennesker i digital sikkerhet, skal vi ikke behandle dem som risikoer som må kontrolleres, men som medspillere vi skal lære opp og ruste til å ferdes tryggere i det digitale landskapet. Og det gjør vi ved å trekke virkeligheten deres inn i treningen.
- Hva ser de i innboksen sin?
- Hvilke e-poster føles troverdige?
- Hvilke beslutninger tar de raskt fordi de har det travelt – og hvor oppstår tvilen?
Slike spørsmål er langt viktigere enn om de kan definere begrepet social engineering.
Det handler om å forankre trygghet og læring, og om at folk tar ansvar for sin digitale sikkerhet – noe som i verste fall kan få fatale konsekvenser i «det virkelige liv». Den typen trygghet som gjør at folk tør å handle, tør å spørre, tør å innrømme feil og lære av dem. For det vil skje feil. Folk kommer til å klikke. Men hvis du har bygget en kultur der det er greit å si fra, rekker du å reagere før det utvikler seg. Så ja – vi kan ikke patche mennesker.
Men vi kan gjøre dem til en styrke og et digitalt forsvar. En slags menneskelig brannmur, om du vil. Noe vi for øvrig har skrevet om her >>
I stedet for å tenke «Hvordan patcher vi mennesker?», bør vi spørre: «Hvordan trener vi dem til å navigere trygt?» Det er dette som virkelig styrker den digitale sikkerheten deres og skaper adferden som utgjør forskjellen i praksis.